Ukraina, et sammendrag av en reisedagbok

I tråd med tur-tematikken i denne bloggen vil jeg dele med dere en historie om en tur som gikk til Ukraina over nyttår 2013/2014. Tankene jeg har gjort meg etter denne turen har vært mange og jeg føler jeg virkelig har opplevd nye ting som har gjort livet mitt rikere.

Bakgrunnen
For å gi leseren en liten kontekst for hvorfor jeg befant meg i Ukraina på nyttårsaften i overgangen 2013/2014, må jeg fortelle om bakgrunnen for denne turen. Bakgrunnen startet med en tur til Hviterussland ett år i forveien. Jeg var ikke med, men initiativtakerne til Ukraina-turen var der. De fant ut at de ville starte en tradisjon om å feire nyttårsaften i en tidligere kommuniststat hver år framover. Valget for neste tur falt på Ukraina. Jeg fikk forøvrig tilbudet kan jeg huske, om å være med allerede den gang. Men etter min innlevering av masteroppgaven var jeg såpass redusert at jeg måtte høflig takke nei. Jeg fant ut at jeg ikke kunne virre rundt i Minsk med mindreverdighetskomplekser og usikre framtidsutsikter. Nei, det var best at jeg ble igjen i trygge Norge, og i den byen jeg hadde feiret nyttår de 5 foregående årene. I ettertid har jeg kanskje angret litt på dette, men slik er livet og de valgene vi tar.

Ihvertfall, jeg hadde ingen forutsetninger for turen til Kiev og Ukraina. Vi hadde planer om å reise en tur inn til Tsjernobyl og at vi skulle være i Kiev i 8 dager. Slik sett var dette en tur med minimalt av planer og tidsskjema. Dette gjorde at vi kunne virkelig ta inn over oss byen og den kulturen Ukraina kunne gi oss. Elefanten i rommet var selvfølgelig at Kiev var episenteret for opptøyene i Ukraina, og i skrivende stund har denne uroen eskalert ytterligere.

Kiev

 Denne utsikten hadde vi fra inngangen på hotellet i Kiev. Foto: D.V.

Det første inntrykket jeg fikk av Ukraina var nettopp denne følelsen av grå omgivelser en gjerne forbinder med Øst-Europa. Det var vel bare en gang været var klart i Kiev, det kan jeg huske var på en søndag. Dette var tilfeldigvis den samme dagen som fabrikkene ikke var oppe og gikk. Noe annet jeg hang meg opp i, de første timene jeg var der, var det åpenbare kaoset som rådet i trafikkbildet. Men likevel var det ingen som brukte hornet på hverandre. Lite med gestikulering, slik en kan forbinde med Italia. Ting gikk ganske rolig for seg. Men selv om det var en 10 felts motorvei inn til Kiev, tok turen godt og vel en og en halv time. Hotellet holdt en god standard og lå i gaten Zhilyanskaya på nummer 118 vis-a-vis et utvinninganlegg som du kan se bildet av på høyre side. Jeg vil huske den konstante røyken som kom fra de pipene over gata.

Dette bildet viser hvordan Uavhengighetsplassen så ut før opprøret begynte. Foto: 

Thorsten1

En av stedene som har hatt stor betydning den siste tiden har vært Uavhengighetsplassen i Kiev, eller Maidan-plassen som den også går under. Mens vi var der fikk jeg en følelse av å være på en veldig stor festival-camp. De delte ut gratis Bortsj (rødbetsuppe) til demonstrantene og hele tiden skjedde det noe på scenen som var satt opp midt ute på plassen. Hele Uavhengighetsplassen var fylt med telt og demonstranter, og det hele kokte over på nyttårsaften. Ryktene ville ha det til at de hadde greid å samle over 200 000 mennesker der i et forsøk på å slå en rekord om hvor mange mennesker en kan samle i et bysentrum.

Dette bildet viser hvordan det var på denne plassen når vi var der. Foto: 
Thorsten1/D.V.

Alle inngangen til plassen var barrikadert med store provisoriske barrikader, slik at en hele tiden ble påminnet om at dette var virkelig, dette kunne når som helst eksplodere. Men likevel følte vi oss trygge. I ettertid kan vi si at vi var der under et intermezzo, et lite opphold i opprøret. Vi kom i kontakt med noen hyggelige ukrainere som sa at det var i hovedsak tre grupper som demonstrerte: de som var for mer kontakt med russerne, de som ønsket å gå inn i EU og de som ønsket å være uavhengige fra de foregående partene. Men de som en ser i nyhetsbildet er gjerne de som er for EU-samarbeid.

Tsjernobyl

Bak denne tåka kan en se den nye sarkofagen som skal dekke
over den gamle i løpet av de kommende årene. Foto: D.V.

På grunn av tåka kunne vi bare skimte konturene av den gamle
sarkofagen som snart skal bli dekket av den nye. Foto: D.V.

Tsjernobyl var egentlig en uvirkelig opplevelse. Det var, for eksempel, ikke farlig å bevege seg inn i dette området. Vi fikk beskjed om at en ble utsatt for mer stråling i en times flytur enn å være inne i Tsjernobyl-området. For meg var dette en veldig spesiell opplevelse å kunne gå inn i forlatte bygninger og bare se at ting ble forlatt i all hast. Innbyggerne i området fikk beskjed om at de skulle få lov til å komme tilbake, men historien har vist noe annet. I år er det 28 år siden ulykken skjedde, og i følge guiden vår var halveringstiden for utslippet innenfor 10-kilometersonen, en halv milliard år. En kan rett og slett aldri bo der permanent noe mer. Likevel er det høy aktivitet der inne. Det er et forskningsanlegg som er operativt der, i tillegg holder de på med å bygge en ny sarkofag som skal dekke over den gamle sarkofagen. Saken var den at reaktoren som eksploderte ble dekket over av et lokk av bly, vi sto vel omlag 100 meter fra denne reaktoren. Blylokket, eller sarkofagen, var beregnet til å vare i 30 år. Innen den tid mente ekspertene at en skulle ha greid å bygge en ny sarkofag som skulle dekke over den gamle. De regner å være ferdig med denne innen et år.

Selve Tsjernobyl-området er oppdelt i to soner, en 30-kilometersone og en 10-kilometersone. Som nevnt kan en ikke bo i 10 km. sonen, men en kan fint bo i 10 km. sonen. De har til og med et hotell hvor en kan ta seg inn og bo en uke av gangen om en ønsker det.

Det må ha vært et forferdelig syn som møtte de første brannmennene som kom til stedet etter at reaktor 4 eksploderte. De visste ikke hva de ble utsatt for, noen ble til og med utsatt for 10 000 ganger mer stråling enn hva menneskekroppen kan tåle. Disse sørgelige sjelene levde dessverre ikke lenge. De som overlevde denne prøvelsen og fikk satt sarkofagen på plass, fikk kun en hedersbevisning og hundre dollar i lanken.

En annen spesiell opplevelse var barnehagen, skolen og idrettshallen vi fikk lov til å gå inn i. Som med mange av de andre tingene der inne, var også disse plassene blitt tatt igjen av naturen. Det var også en fornøyelsespark som ikke hadde vært fornøyelig på aldri så lang tid.

Pariserhjul i en av byene i Tsjernobyl. Foto: D.V.

Svømmehallen i en av byene i Tsjernobyl. Foto: D.V.

Når vi skulle tilbake til Kiev måtte vi igjennom to sjekkpunkt, der måtte vi igjennom en port som skulle fortelle oss om vi var radioaktive eller ei. Det var vi ikke.

Der hvor trærne er bak statuen var en gang en lekeplass foran barnehagen.
Barnehagen en en så vidt skimte bak trærne. Foto: D.V.

Kiev, nyttårsaften 2013/2014

Uavhengighetsplassen i Kiev, Nyttårsaften 2013/2014. Foto: D.V.

Uavhengighetsplassen i Kiev, Nyttårsaften 2013/2014. Foto: D.V.

Fra dagboken jeg skrev datert 01.01.2014 står det skrevet. "I dag leser jeg i nyhetene fra Kyivpost.com om at det var 200000 som var møtt opp på uavhengighetsplassen. Jeg var med på festen der og opplevde at ca. 200000 ukrainere sang nasjonalsangen inn i det nye året. På Nrk.no kunne man lese om voldshandlinger og branner i Oslo og ellers i Norge. Dette setter ting i litt perspektiv." Jeg kom til å tenke på at vi befant oss i dette landet som vitne til endringer, men jeg synes også jeg ser endringer i Norge. Vi er blitt mer voldelige mot hverandre, vi er heller ikke så høflige som vi har vært tidligere mot hverandre. Hva har skjedd? Hvorfor er det sånn at  hver gang jeg befinner meg i Oslo ønsker jeg å reise vekk derfra igjen? Der hvor jeg bor, føler jeg meg mer og mer utrygg. Er det dette vi skal bli forbundet med i Grunnlovsjubileet 2014? Det paradoksale er at jeg følte meg mer trygg på Uavhengighetsplassen enn det jeg gjør ute på byen etter kl. 3 på natta. Jeg siterer igjen fra dagboken: " Det jeg leste i Kyivpost.com 'The two sides -- and the nation -- enter 2014 divided, with Yanukovych digging in and resisting calls for his resignation and early presidental and parlamentary elections this year, instead of waiting until 2015. Opposition political leaders plan to stage a series of national strikes after the holidays, which end on Jan. 13.' (Grytsenko, 1.1.2014). Jeg tror vi har mye spennende i vente, men jeg er glad vi reiser 4." I ettertid kan jeg fastslå at jeg ikke var i nærheten av hva slags ting som ville skje etter at vi reiste fra Kiev. Generalstreiken ble det ikke noe av, men med innføringen av de nye lovene mot oppsettelse av telt og lignende på offentlig plass (i prinsippet en lov mot opposisjon av staten) gjenoppsto opprøret som en fugl føniks.

Kiev, byen med kirkene, maten og folkene ispedd litt historie.

St. Sofia katedralen. Foto: D.V.

Det var mange ting jeg lot meg imponere over når jeg var i Kiev. En av disse tingene var den fantastiske kirkearkitekturen der. Store pastellfargede kirker med røtter tilbake til middelalderen ruvet over byen og jeg besøkte St. Sofia-katedralen. Innvendig var det mange freskoer og ikoner opp etter veggene og en ble bare lamslått av den fliden som var blitt lagt ned i disse tingene. I tillegg fikk jeg sett sarkofagen til Jaroslav den vise, Storfyrsten av Kievriket. Storfyrsten hadde nære bånd med Skandinavia, datteren hans var gift meg Harald Hardråde, skal vi tro Snorre, i tillegg skal Olav Haraldsson (den hellige) ha søkt tilflukt hos Jaroslav kort tid før slaget på Stiklestad i 1030. Det var med andre ord sterke bånd mellom Kiev og det norrøne Skandinavia.

Lipsky Osobnyak, Kiev. Foto: D.V.

Under min tid i Kiev ble jeg frelst på Bortsj, en tradisjonell rødbetsuppe. Jeg ble så frelst at jeg har besluttet å gjøre den til min nye signaturrett. Denne retten serverte de på nærmest alle stedene vi spiste, kanskje bortsett fra Lipsky Osobnyak, den dyreste restauranten i byen. Her hadde både Vladimir Putin og New York borgermesteren Rudolph Giulliani spist, ikke samtidig vel og merke. Servicen var ikke til å skryte av, men maten var fantastisk.

Vladimir Putin skåler og skåler igjen

Vi var også innom en tradisjonell restaurant og drakk det som vi kalte for hobbit-øl (vi fikk ølen i keramikk-krus, og i den sammenhengen var det veldig hobbit-faktor). Denne restauranten lå ved Andreevsky Uzviz, og kan anbefales på det sterkeste. Ingenting å utsette på det stedet, kanskje derfor vi var der så ofte. Restaurantens navn Руський Клуб "Культ Ра"* (oppdatering: kan direkte oversettes med Den rutenske klubben med kallenavnet Ra-kulten. Rutenerne er ifølge Wikipedia en betegnelse på ukrainere som bodde i i Øst-Galicia og Karpato-Ukraina. Resturanten kunne diske opp meg god mat tradisjonell mat, og man fikk et lite innblikk i den tradisjonelle kulturen i Ukraina. En av servitrisene der kunne litt norsk faktisk. I dag er det vel en av de minnene jeg husker best fra den turen, at vi var innom den resturanten.

Vi ble i Kiev i 8 dager og det var mye som var verdt å se der. Men, som med så mange andre turer ble det godt å komme seg hjem igjen. Det er noe med at man må få tid til å absorbere inntrykkene. Jeg angrer absolutt ikke på at vi tok denne turen! Er det ett sted man kan være sikker på at man ikke møter nordmenn, eller skandinavere, så er det i Kiev rundt nyttårstiden. (Vi møtte forresten en svenske i Tsjernobyl, men noen må man jo møte). Jeg kan anbefale Ukraina hvis du vil oppleve noe helt spesielt).

En helsikes svær statue over Museum of the Great Patriotic War

Etterhvert som kulturen kom under huden på meg, brydde jeg meg ikke om servitørene hadde dårlig service, jeg sammenlignet med den servicen jeg var vant med i Norge og fant ut at forskjellene ikke var så store likevel. I tillegg er det den genuine interessen folk har til deg som appellerer, altså mangel på interesse. Eller, rent bortsett fra da jeg var i Nasjonalmuseum for historie. Der ville de gamle damene som sto vakt at vi skulle innom alle rommene. Jeg greide å snike meg ut når jeg var kommet til tredje etasje (av 5). 

Et annet museum vi var innom var Museum of the Great Patriotic War. En ting er sikkert, museene der nede er ikke som museene i Norge. Dette museet var viet til kampen på Østfronten under Den andre verdenskrig. På plassen foran denne statuen hadde museet satt opp høyttalere som konstant spilte kormusikk av sovjetsanger. Det var et massivt område, og ved inngangen til dette området hadde de et hav av tankser, og amfibiebiler, samt noen fly og kamphelikoptre, til og med noen skip hadde de på utstilling. Absolutt et must for dere som er frelst på andre verdenskrigs historie, men det er en fordel om du kan ukrainsk. Da slipper du å lese i brosjyren som står ved inngangen til hvert rom. Selve bygningen var også interessant, den minnet meg om en bunkers og jeg hadde ikke forundret meg over om den kunne motstå rakettangrep.

Om jeg får lov til å være med vil neste nyttårsfeiring skje i Georgia, ideen kom etter at vi hadde drukket georgisk brandy kalt Sarajishvili. Ikke prima vare, men absolutt dugelig i de omgivelsene vi befant oss. 

Dette var, om vi ser bort fra Forordet, det første innlegget på denne bloggen.

En siste oppfordring: Ta en tur til Ukraina, du vil oppleve masse sært! 

*Dette blogginnlegget ble oppdatert 01.08.15 

Forordet

Den første posten for denne bloggen vil i korte trekk gi en avklaring om hva dere kan forvente av denne bloggen den kommende tiden.

Jeg er en mann som er nylig blitt ferdig med min utdannelse og som det er for veldig mange andre skal livet mitt potensielt starte nå. Denne bloggen skal gjengi de opplevelsene jeg har fra det forunderlige livet som jeg liker å betegne som "turen". Jeg er en fyr som er bosatt i Norge og som leser kan en ikke forvente at denne bloggen skal gjengi et liv i ruiner, eller at dette er en blogg som er et alternativ til nyheter eller andre opplysningskanaler. Jeg er så midt på treet en kan komme, slik jeg ser det, sett ut fra livsstandard. Men dette betyr ikke at det som blir skrevet her vil være noe kjedelige ting, ikke for meg ihvertfall.

I denne bloggen kan du forvente innlegg fra en som har mange interesser. Den store lidenskapen er likevel historie, men det betyr ikke at jeg bare skal legge inn ting om historie. Men flere innlegg vil forholde seg til historie på en eller annen måte. Andre innlegg vil dreie seg om mer personlige ting. Denne bloggen vil også filosofere over store og små spørsmål knyttet til livet, sett ut fra ett mannsperspektiv i et av verdens rikeste land. Min blogg, med andre ord, skal gi et innblikk i mitt liv. Dette livet er som alle andres, en personlig filmrull hvor vi alle spiller hovedrollen.

Bloggen vil forbli anonym helt til jeg finner det ønskelig å gjøre noe med det.

Ellers ønsker jeg god lesning.