Zaporogkosakker skriver brev til den tyrksike sultan. En historie om min barndom

I dette blogginnlegget vil jeg fokusere på et motiv som har fascinert meg siden jeg var en liten rakker. Jeg kan huske at det hang over peisen i huset til min bestemor og bestefar i Ørsta. Et stort bilde som jeg egentlig aldri forsto hvorfor var der, men der hang det. Det er mye jeg kan fortelle om min bestefar og de flotte menneskene som bor i Ørsta, men en ting jeg har lagt merke til er den dragningen og interessen som ligger der mot Øst-Europa. Og jeg tror jeg kanskje har fått min interesse og dragning til denne delen av Europa fra dem. I senere blogginnlegg vil dette komme fram ytterligere. Mye av denne interessen kan en kanskje sammenfatte i dette bilde som jeg så for første gang over peisen hos mine besteforeldre, senere har jeg sett det i flere forbindelser, men jeg vil alltid huske hvor jeg så det først.

Verdens morsomste vits blir nedskrevet. "Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan", Olje på lerret, 1880-1891, Ilja Repin.

Din tyrkiske Satan!
Maleriet henger opprinnelig i St. Petersburg på Det russiske museum, har tittelen Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan og er malt av den ukrainsk-russiske kunstneren Ilja Repin (1844-1930). Det er en lystig gjeng av svette-slitne-krigsherjede kosakker som motivet avbilder og det er ikke en vits de ler av, men heller den livlige formulering i brevet til sultan Mehmed IV av Det ottomanske riket. Kosakkene, en gjeng rebeller som for første gang blir nevnt i kilder fra 1300-tallet, stammet opprinnelig fra et område som strekker seg over Ukraina, Russland, Hviterussland og Polen. De var utover middelalderen en betegnelse for tidligere livegne bønder som rømte fra sine gårdeiere for å drive et alternativt nomadeliv på steppene. Forbindelsen til de lovløse cowboyene i den ville vesten er nokså lik fordi, som cowboyene ble de sett på som eventyrere eller som rebeller (faktisk kommer ordet kosakk fra det tyrkisk og betyr bla. eventyrer). Det er imidlertid en hendelse på 1600-tallet dette motivet gjengir. Zaporogkosakkene, som var kosakker tilknyttet området rundt Dnepr og byen Zaporizizjia, har nettopp vært i flere kamper med tyrkerne og skriver et svar til sultanens krav om å legge ned våpene og slutte set til det ottomanske riket. Kosakkene, i tydelig kamprus og annen rus, svarer med et brev som innledes slik: 'Zaporogkosakkene til den tyrkiske sultan.'Det som følger er ikke så offisielt:

"Din tyrkiske Satan! Den forbannede Djevelens bror og kamerat, Lucifers sekretær! Hva slags helvetesridder er vel Du, som ikke en gang kan drepe et pinnsvin med Din nakne rumpe? Din hær sluker hva Djevelen spyr ut. Du er ikke verdt å ha kristne folk under Deg. Vi frykter ikke Din hær, og til lands og til sjøs skla vi slåss mot deg. Knull Din mor! Du, Den babylonske kjøkkengutt, makedonske tønnebinder, brygger fra Jerusalem, gjetergutt fra Alexandria, Store og Lille Egypts svinegjeter, armenske galte, tatarske sauebukk, skurk fra Podolia, Kamenats bøddel, verdens og underjordens dumrian, dertil en dåre framfor Gud, Djevelens avkom, sendraget i vår kuk, svinetryne, hesterumpe, rødhårete hund, udøpte skalle, knull Din mor!

Slik svarer kosakkene Deg, Din usling. Du kommer ikke en gang til å få vokte kristne svin. Nå må vi avslutte. Vi vet ikke hvilken dato det er ettersom vi ikke har noen kalender. Månen er på himmelen, året i boken, og det er samme dag hos oss som hos dere. Derfor: kyss vår rass!"

Et fræskt svar fra disse nomadene, altså til en sultan som antagelig satt i sitt palass i Istanbul og nøt piker, vin og sang når budbringeren løp inn med beskjeden. Jeg ville ikke vært den stakkaren som rakte over den beskjeden, for å si det sånn. Forhistorien her er at området rundt Ukraina og spesielt Dnepr var på 1600-tallet i konflikt, ikke bare med ottomanerne, men det var også en intern konflikt med gårdeiere og øvrighet. Kosakkene, med sin mer frie livsstil stilte seg i opposisjon mot dette. Men det varte ikke lenge før også de ble tatt med i folden.

Uavhengighetskamp
I følge Wikipedia ble Ilja Repin en gang invitert på en fest hvorpå partyverten og vennen hans, historikeren Dmytro Yavornytsky, leste opp ett brev som han hadde fått fra en amatøretnograf. Brevet var en kopi av det originale brevet som kosakkene skrev til sultanen. Under latteren og hyggen fikk antagelig Repin en stor inspirasjon, for resultatet av denne opplesningen var nettopp dette motivet som antagelig er en av hans mer kjente motiver. Repins motivvalg viser klare nasjonalromantiske perspektiver. De ukrainskrussiske kosakkene som kjemper mot en av verdens store krigsmaskiner på den tiden (og holder stand) gir et overveldende inntrykk. Men motivet må også bli satt i en mer kontemporær sammenheng. Bare noen år før motivet sto ferdig utspant Krimkrigen seg i dette området. Kort fortalt var dette en krig som ble utkjempet mellom Tsar-Russland på den ene siden og Tyrkia, Storbritannia, Frankrike og Sardinia på den andre siden. For vanlige dødelige er nok denne krigen kjent for virksomheten til Florence Nightingale og den tidlige utviklingen av sykepleierfaget. For Ilja Repin derimot var det nok ikke frøken Nightingale han tenkte på da han tenke tilbake til sin barndom, for han vokste opp under denne krigen ikke langt fra kamphandlingene. På mange måter er dette motivet en kommentar, ikke bare til en viktig hendelse i Russlands og Ukrainas historie på 1600-tallet, men også til Repins samtid. Det kan være på sin plass å stille spørsmålet om Repin hadde seperatistiske motiver da han brukte kosakker, som jo sto i opposisjon til russerne, i sitt motiv. Tok han et subtilt standpunkt til forholdet mellom Ukraina og Russland (Ukraina var på den tiden en del av Russland)?

Dette var selvfølgelig ikke noen tanker jeg tenkte på når jeg var en liten 'rolling' som lå på stuegulvet å kikket opp på dette motivet i stua til min bestemor og bestefar i Ørsta på 90-tallet. Jeg kunne dagdrømme mye om personene i dette motivet og jeg ble sugd inn i fantasien om hva disse folkene nettopp har vært igjennom og hva de skrev til den tyrkiske sultanen. Min bestefar hjalp jo på denne fantasien ved å fortelle om dette motivet. Hele tiden sa han at de må ha hatt det gøy der de sto rundt og kom med sine vanvittige bemerkninger. Og nettopp ordet vanvittig er kanskje essensielt i motivets sammenheng. Fordi, kosakkene hadde jo alle odds mot seg i sin konflikt mot tyrkerne.

Min onkel ville at jeg skulle få den kopien som bestefar hadde hengene over peisen og den dag i dag har jeg det hengende på min egen vegg.

Kongens by på Koningsdag - horer, hippier og handelsfolk.

I den store turen som vi velger å kalle for livet drar vi gjerne på lengre og kortere turer. I ut- og innland kan disse turene foregå og det trenger ikke være fysiske turer, men turer en tar i sitt stille sinn. I dette blogginnlegget vil jeg imidlertid skrive om mine opplevelser fra en tur jeg hadde med noen kamerater til Nederlands hovedstad, Amsterdam i perioden 24.04.2014-28.04.2014. Innlegget vil også bære preg av noe historisk bakgrunnsstoff om denne smukke by.

Jeg vil ha denne, vil du ha denne? Handel, the old fashion way
Beslutningen for å ta en tur til Amsterdam ble gjort en kveld for en stund siden. Det var en by som fascinerte meg mest av alt på grunn av byens mektige historie. Siden middelalderen var Amsterdam en del av et større handelsnettverk som utfordret det beryktede Hansaforbundet. I skandinavisk sammenheng er Hansaforbundet et interessant studium. Som følge av forbundets fotfeste i Østersjøen på 1200- og 1300-tallet og som følge av Svartedauden på midten av 1300-tallet ble Norge et interesseområde for hanseatene. De opprettet kontorer og faktorier i de norske byene Bergen, Oslo og Tønsberg. Det mest kjente kontoret var i Bergen som først ble nedlagt på midten av 1700-tallet. Nederlenderne ble en konkurrent for hanseatene i en tid hvor Hansaforbundet erfarte en nedgang.

Typisk Rembrandt å bare buse inn i et møte mellom mennesker helt uanmeldt,
her forstyrrer han noen kleshandlere. Han rakk å male situasjonsbilde da.
Syndicat og Fabric Merchants (1661-2), Rembrandt, Rijksmuseum. Foto:D.V. 

En ny handelsutvikling skjedde på slutten av middelalderen, det ble større fokus på utforskning av verden over de store havene. Nysgjerrigheten var ikke rent vitenskapelig, men økonomisk. Hvor kunne stater ekspandere utenfor Europa? Hvilke steder kunne man utnytte? I dette kappløpet fikk blant andre Nederlandene et fotfeste i Indiahavet og de fikk fort kontrollen over den viktige krydderfarten til Europa. Men dette var ikke kun et kappløp gjort av kongedømmene og statene i Europa, det var også handelsinteresser her som gjorde at store handelskompanier eks. VOC (Vereenigde Oost-Indische Compagnie) ble etablert.

En bitteliten del av den nederlandske flåten på 1600-tallet. Rijksmuseum. Foto: D.V.

Den nederlandske flåten var, som alle andre flåter på denne tiden, bygget eksklusivt av tømmer. Tømmer var med andre ord noe av det viktigste man måtte ha for å opprettholde makten over havene. Mye av tømmeret i Nederlandene var mot slutten av middelalderen hugget ned og nederlenderne måtte se utover sine grenser for import av tømmer. Blikket falt fort på Danmark-Norge og spesielt Norge. Kartografene i Nederlandene, og spesielt i Amsterdam, var blant de fremste i verden på dette tidspunktet og når en ser i hjørnet på et nederlandsk produsert kart fra 1600-tallet kan en fort skjønne at Norge var viktig for den nederlandske flåten. En vinner gjerne en eller flere tømrere med øksen i hånden og en del skog. Disse bilene ble tegnet inn for at handelsmenn og kapteiner på skipene skulle forstå hva slags varer en kunne forvente å kjøpe der. Dermed var ikke kartet bare et navigasjonshjelpemiddel, men også en pekepinn for handelsfolk.

Johannes Blaeu var en nederlandsk kartograf som blant annet tegnet kart over Norge.
Legg merke til bordene som står opplent nede i høyre billedkant.
Norvegia Regnum, ca. 1662, Johannes Blaeu.

Sterke bånd er blitt knyttet mellom Nederland og Norge opp gjennom tiden, og jeg ble inspirert til å ta turen ganske fort etter at jeg var blitt ferdig med studiene. Det er først nå at jeg har fått muligheten til det. I det følgende vil det komme et sammendrag fra disse dagene jeg var i denne fantastiske byen, med mine fantastiske venner.

Kom igjen, fortell om reisen!
I utgangspunktet skulle jeg reise ned til Amsterdam fordi jeg aldri hadde vært der før, men etterhvert som tiden gikk fant vi ut at vi hadde valgt en periode hvor byen blir malt i oransje. På lørdagen var det Kongens dag, i senere tid har jeg funnet ut at det hadde vært flere turister som hadde reist til Nederland ukene etter at vi var der. De hadde ikke fått med seg at nederlenderne hadde skiftet dag etter at dronning Beatrix abdiserte. Med andre ord, de var kommet til en fest som for lengst var ferdig. Glad jeg fikk oppleve det!

Oransje farger kan skimtes på folk som feirer Kongens dag, de andre
opplever at dagen kom som julaften på kjærringa. Foto: D.V.

Dette blogginnlegget har jeg brukt ekstra lang tid på, som følge av det har jeg derfor ha måttet konferere med turbibelen (reisedagboken) for tips om hva jeg skal skrive her. 

Inntrykkene

Fra dag en var det i det store og det hele om å finne ut hvor ting var. Som følge av det gikk mye av dagen til å gå og kikke. Jeg har skrevet at førsteinntrykkene gikk på det som veldig mange kanskje legger merke til i Amsterdam, nettopp de prostituerte og hasjrøyken som var umiskjennelig i denne byen. Jeg var overrasket over at det ikke var så mange prostituerte i rommene som de benytter seg av. Jeg har skrevet i dagboken: "Mange ledige rom og avlukk i Red Light District, men jeg tror ikke jeg skal slå meg opp i den bransjen." Som sagt, mye av dagen gikk på å kikke rundt. 

En av de mange kanalene i Amsterdam. Han ene som jeg reiste med kunne skilte
 med at han endelig har pisset i en av Amsterdams kanaler. Foto: D. V.

Den neste dagen var den store museumsdagen (en av flere): Den dagen var det Rijksmuseum og jeg kan huske at jeg også her forundret. Jeg refererer: "Møtte opp litt før 9 på Rijksmuseum, oppsiktsvekkende lite kø." Jeg var forberedt på at vi kanskje ikke kunne komme inn siden Rijksmuseum er et veldig populært museum og vi ikke hadde forhåndsbestilt billetter. Likevel, vi kom oss inn! Og det vi så var det ypperste Nederland kunne gi oss av nederlandsk historie og kunst. Mye av det som gikk igjen avspeilet nasjonens tidligere maktdominans (se gullalderen). Inne i de forskjellige værelsene kunne man se Vermeer, Rembrandt, de hadde masse våpen til framvisning i rustkammeret. Store malerier og tegninger av skip i både konvoier og kamp fra fjerne og nære strøk. En fikk virkelig inntrykk om at her var det snakk om en stor sjøfartsnasjon.

Amsterdam byarkiv. Mye større enn Bergen byarkiv.
Men de har nok noen kilder der inne som omhandler Bergen. Foto D.V.

Ellers ser jeg at jeg har skrevet at mye av dagen gikk til gåing. Sykling var ikke aktuelt for oss, jeg var nokså skeptisk i den grad det var egne lover og uskrevne regler for syklister i byen, og var det en ting jeg ikke ville var det å stresse. I tillegg til Rijksmuseum var det også marked denne dagen. Spui-markedet (uttales: Spao) er kjent for sine antikviteter og kunst. Jeg fant et trykk av byens mange segl opp gjennom historien. Jeg, den historiefrelste som jeg er, kunne ikke motstå denne lappen og kjøpe den rett og slett. De solgte bøker der også helt tilbake til 1600-tallet. Men siden de enten var på nederlandsk, tysk eller latinsk fant jeg ut at det var like greit å la det være. Har jo strengt tatt ikke plass i bokhylla lenger! Det var også tid til å stikke en tur i parken. Vi var innom en flott park ved navn Vondelpark, ikke langt unna der vi bodde.  

Et oransjebonanza!

Koningsdag, eller konges dag, markerer bursdagen til kong Willem-Alexander og denne dagen var meeeget spesiell. Oransje farger overalt, og fest i alle gater og kanaler. I gata der vi bodde var det et jazzorkester som spilte hele dagen til fest og glede for hele hurven. Jeg fant også, selvfølgelig, en kartbutikk som spesialiserte seg i gamle kart fra gullaldertiden. De reklamerte med at de også kunne bevise at det var reelle kart fra den gitte perioden det sto at de var fra. Butikken var, dessverre, stengt. Men jeg fikk tak i internettsiden deres og lurer nå på om jeg skal kjøpe et kart. Hadde vært gøy å ha et virkelig nederlandsk kart fra 1600-tallet!

Jepp! Her er det kun en farge som er tingen. Kom til å tenke på at de gamle
redningsvestene var oransje, tror ikke de tenkte på det den dagen. Foto: D.V.

Kunstnerne med deres problemer

Den nest siste dagen var vi innom Rembrandts hus. Huset hvor Rembrandt opererte i Amsterdam på 1600-tallet. Han skal ha kjøpt huset for 12 000 gylden, om jeg husker riktig, og jeg antar at det var en flatterende sum på den tiden. Han skal imidlertid ha fått pengeproblemer når, selvfølgelig, han kom i kvinneproblemer. Åpenbart måtte han kjenne litt på livet. Han ble bankerott, og flyttet ut av Amsterdam. Den siste tiden i hans liv var av en fattigslig art. Overgange fra det lekende og lyse til det dystre og mørke er lett og se i hans motiver fra denne perioden. 

Rembrandt himself. Ikke blid nå, nei! Foto: D.V.

Jeg tror at den siste dagen gikk til å være på Van Gogh museet, men jeg vet ikke om vi var der samme dag som Rembrandts hus. Uansett, van Gogh var også et museum jeg ikke kunne vært foruten. Flotte og lekende bilder, men med en dyster undertone. Det man tidligere har antatt var hans siste bilde. Kråker i en åker, hvor en angivelig kan se det stedet hvor han tok livet av seg selv, ble fort avvist av guiden som var der. For det var nylig kommet fram et nytt motiv som ikke var blitt ferdigstilt som man nå antar er det siste som van Gogh malte. Han fikk jo ikke solgt et eneste bilde om man ser bort fra det bilde som han solgte til broren sin, Theo. Han var en forstyrret sjel og han fikk aldri oppleve den betydningen han har hatt for verden i den senere tiden. Kunstnere og filmskapere lar seg inspirere av hans strøk, hans gjengjeldelse ligger i den arven verden fikk etter ham.

Turen hadde sine opp og nedturer men jeg angrer ikke på noe. Erfaringer er blitt gjort og nye drømmer er blitt skapt. Hvor går neste tur?

Den frøkne Fridtjov, en massiv statue midt i Sognefjorden

Sognefjorden er vel kanskje den fjorden i Norge som sitter dypest i den norske sjela (selv om man kan diskutere om ikke Sognefjorden konkurrerer med Hardangerfjorden på dette punktet). Det er en fjord som har mange armer inn til små tettsteder i tillegg til en heller malplassert statue av en viking. Dette blogginnlegget vil fokusere på bakgrunnen for denne statuen og opprettelsen av en slik statue på et sted som er tilsynelatende merkelig, men som i sannhet er nokså ærlig og nærmest sjarmerende. Selvfølgelig kan en spinne det helt rundt å se på dette som et nasjonalistisk inngrep i den norske naturen. Uansett, statuen står der den dag i dag, og den har vært omdiskutert opp gjennom. Men til forhistorien, hvem var nå denne Fritjov den frøkne?

Sognefjorden sett fra foten av Vikafjellet (Vik i mellomgrunnen).
Hvem ville vel ikke bo her? Foto: D.V.

Fridtjov den... frøkne? Ja, så sannelig!
Som veldig mange vikinger var Fridtjov, som tilnavnet tilsier, modig. Samtidig, som veldig mange navngitte vikinger, kan en ikke bevise for at han eksisterte. Mye av sagalitteraturen stammer fra en muntlig tradisjon som strekker seg tilbake til vikingtiden, i høymiddelalderen ble mange av disse fortellingene samlet og skrevet. ned. Senere bestilte konger også sagaer om seg selv, eks. Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. På 1800-tallet regnet man med at disse sagaene var virkelighetstro og at de viste en historie som faktisk hadde skjedd. I dag er historikere mer skeptiske til en slik tilnærming og man heller mer mot at sagaene hadde en lignende funksjon som ridderfortellinger hadde nedover på kontinentet. Altså, de skulle være moralske pekepinner for leserne og de som var til stede når disse fortellingene ble fortalt. I tillegg hadde (og har) sagaene en stor underholdningsverdi. Selvfølgelig er det variasjoner også her, noen sagatekster har mer sannhetsgehalt enn andre, eksempelvis fikk sagaskriveren Sturla Tordsson i oppdrag å skrive sagaen om Håkon Håkonsson like etter Håkonssons død. Uansett om en saga formidler historien eller ikke så har de hatt innvirkning på samfunnet, ikke minst kan en se det igjen i Sognefjorden som viser en hyllest til fortellingen om Fritjov den Frøkne. I det følgende kommer et sammendrag av denne sagaen.

Fridtjov den frøkne var sønnen av stormannen Torstein på gården Framnes i Sognefjorden. På den andre siden av fjorden holdt kong Bele til, han hadde to sønner og en datter. Torstein og kong Bele var gode venner, men en dag dør kong Bele i sotteseng. Sønnene tar over makten og et samkongedømme blir opprettet. Torstein dør og Fridtjov arver Torsteins plikter og gården Framnes. Fridtjov er forelsket i søsteren til de nye kongene, Ingebjørg, og siden han er dyktig i det meste han gjør skaper det stor misunnelse fra kongene. En dag ber Fridtjov kongene om å få gifte seg med Ingebjørg, hvorpå kongene svarer nei. Fra den dagen bryter Fridtjov båndet med kongene, og holder seg på sin side av fjorden.

Beles Gravhaug, Thomas Fearnley, 1839.  

På Ringerike er det en annen konge, kong Ring, som får høre om denne tvisten og øyner en mulighet om å utvide sitt skattland. Han sender et bud til de to kongene i Sognefjorden om å enten betale skatt til ham eller møte ham i krig. Brødrene sender bud til Fridtjov om samle sammen hærfolkene, noe Fridtjov unnlater. Kongene reiser og møter kong Ring ved Jæren. Horden til kong Ring var for stor og forlik ble inngått. Premissene var at Ring vil gifte seg med Ingebjørg i tillegg til at han ville ha 1/3-del av deres midler.

I mellomtiden hadde Fridtjov sammen med 8 andre inntatt Baldershagen på kongsgården til brødrene for "å ha det gøy" med Ingebjørg og de andre møyene. Ingebjørg og Fridtjov inngikk en forlovelse og han reiste tilbake til Framnes før brødrene kom tilbake.

Som en straff for at Fridtjov ikke ville bistå med folk til hærferden, spekulerte de ut en plan om at Fridtjov måtte samle inn skatt fra Orknøyene. Skatten hadde ikke blitt samlet inn siden Torstein døde. Han gjorde det mot at alt han eide måtte forbli der det var uten ødeleggelser. Dette ble de enige om. Men så fort som Fridtjov seilte brant mennene til kongene ned gården Framnes og kongene ba noen seidkjerringer om å kaste en forbannelse over Fridtjov og hans menn. De gjorde slik at Fridtjov ville oppleve en ugjestmild overfart til Orknøyene. En storm som viste seg å bli lagd av en hval med to trollkjerringer sittende på ryggen skulle stoppe toktet, og de lyktes nesten. Fridtjov berget livet, men fire mann fra sitt mannskap falt over bord og druknet.

Udsigt fra Framnæs til Balestrand (Sognefjorden), Bernt Lund, 1871.

I mellomtiden hadde kong Ring giftet seg med Ingebjørg i Sogn, og etter giftermålet reiste de tilbake til Ringerike. Fridtjov ble tatt vel imot på Orknøyene. Jarlen og Torstein hadde lenge vært venner og jarlen ønsket å opprettholde vennskapet. Fridtjof overvintret på Orknøyene og reiste tilbake til Norge året etter. Da han var kommet tilbake så han at gården var nedbrent, han og mennene bestemte seg for å besøke kongene på den andre siden av fjorden og gi dem skatten. Når Fridtjov kom til kongsgården så han at kona til den ene kongen hadde ringen han hadde gitt til Ingebjørg under forlovelsen. Konklusjonen var enkel, Ingebjørg var ikke å se. Det kom til håndgemeng og kongsgården brant ned. Etter dette bestemte Fridtjov seg for å gå i viking. Kongene tok da i besittelse Fridtjovs eiendommer.

Etter tre vintre vender Fridtjov tilbake til Norge og han oppsøker kong Ring på Ringerike. Fridtjov er utkledd som en gammel mann og kong Ring blir fort fascinert av mannen. Etterhvert viser det seg at kong Ring allerede vet hvem Fridtjov er til tross for hans utkledning, og siden Fridtjov har vært en god gjest samt bidratt til mye i kongens selskap vil Ring gi ham kongsnavn. Kong Ring ligger for døden og ser at Fridtjov den frøkne er en mann som fortjener mye, han gir derfor Fridtjov tillatelse til å gifte seg med sin kone, Ingebjørg. Fridtjov sier at han gjerne tar imot dette tilbudet, men han vil ikke bli konge over Ringerike, han kan derimot gjerne bli jarl i stedet og fungere som forstander for Ringerike inntil Rings sønner blir myndige nok til å ta over styret. Dette blir fastsatt.

Kongene i Sogn får disse tidender og samler sammen en hær for å drepe Fridtjov en gang for alle. Fridtjov samler sin hær og møter dem. I slaget greier Fridtjov å slå i hjel den ene kongen og han løfter opp fredsskjoldet for å gi den andre kongen et valg om å dø eller bli herse over Sogn (gi skatt til Fridtjov). Kongen underkaster seg Fridtjov og Fridtjov tar kongsnavn over Sogn, senere blir også Hordaland underlagt Fridtjovs styre. Når sønnene til kong Ring blir myndige overlater han styret av Ringerike til dem.

Keiseren og fjorden
På 1800-tallet begynte nasjonalstatene å vokse fram i Europa. De gamle kongedømmene hvor kongen var øverste autoritet med Guds nåde måtte vike vei for at monarken satt med folkets nåde. Igjennom revolusjoner og krigføringer samlet Otto von Bismark de tyske småstatene under keiser Wilhelm av Prøysen i 1871.

Nasjonalromantikken sørget for et bakteppe som skulle legalisere disse konsolideringene i Europa. Man begynte å søke tilbake til historien og inspirasjonen falt fort på de gamle storrikene. Mange søkte inspirasjon til det gamle Germania, området nord for Romerriket. Romerne greide aldri å trenge i gjennom dette området og dette gav resonans i 1800-talls mentaliteten for mange europeere, særlig i Nord-Europa.

Norge var en del av dette germanske området og Keiser Wilhelm 2 var ofte i Norge på sightseeing. Han falt spesielt for Sognefjorden og han elsket sagaen om Fridtjov den frøkne. Resultatet ble en symbiotisk kjærlighetserklæring med en tysk vri. Han donerte en 10 1/2 meter høy statue av Fridtjov den frøkne til Vangsnes i Sognefjorden i 1913. Den kom i 12 deler fra støperiet i Hamburg og ble satt sammen i Vangsnes. Statuen skulle stå på en sokkel som var 12 meter høy, som ble skippet fra Bergen.

Keiser Wilhelm 2. av Det tyske riket. Foto: Russell & Sons ca. 1890.
Sjekk den barten!

På avdukingen var det et sted mellom 5000-10 000 tilskuere i en bygd som til vanlig huset 283 sjeler! Samtidig var keiseren selv til stede sammen med kong Haakon 7. og den tidligere statsministeren Christian Mikkelsen. Året etter er som viten kjent starten på 1. verdenskrig og fire år senere måtte den samme keiseren abdisere. Likevel kan en den dag i dag se noe av hans ettermæle i Sognefjorden.

Fridtjov den frøkne i Vangsnes i Sogn og Fjordane.
Forfatteren står i forgrunnen som gir dimensjonen. Foto: Tove Velle

Ett interessant etterskrift ang. tiden rundt 2. verdenskrig i Norge: I 1933 stevnet krysseren Deutschland inn Sognefjorden og mannskapet la ned en blomsterkrans ved foten av statuen formet som et hakekors. Dette ble rapportert til lokalavisen Sogningen som trykket det i utgaven som lå for salg 30. mai 1933. Det samme skipet var med på invasjonen av Norge 9. april 1940, da under navnet Lutzow.

Litteratur

Eikill, Edvard overs. 2012. "Sagaen om Fridtjov den Frøkne" i Angrvadil. Stavanger.

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, "Fridtjov den frøkne - heidra med hakekors i 1933" http://www.fylkesarkiv.no/kl/detalj/?id=18438 Lest: 10.06.2014

NRK, "Kongevitjingar i Vik" http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Kongevitjingar_i_Vik Lest: 10.06.2014

Ukraina, et sammendrag av en reisedagbok

I tråd med tur-tematikken i denne bloggen vil jeg dele med dere en historie om en tur som gikk til Ukraina over nyttår 2013/2014. Tankene jeg har gjort meg etter denne turen har vært mange og jeg føler jeg virkelig har opplevd nye ting som har gjort livet mitt rikere.

Bakgrunnen
For å gi leseren en liten kontekst for hvorfor jeg befant meg i Ukraina på nyttårsaften i overgangen 2013/2014, må jeg fortelle om bakgrunnen for denne turen. Bakgrunnen startet med en tur til Hviterussland ett år i forveien. Jeg var ikke med, men initiativtakerne til Ukraina-turen var der. De fant ut at de ville starte en tradisjon om å feire nyttårsaften i en tidligere kommuniststat hver år framover. Valget for neste tur falt på Ukraina. Jeg fikk forøvrig tilbudet kan jeg huske, om å være med allerede den gang. Men etter min innlevering av masteroppgaven var jeg såpass redusert at jeg måtte høflig takke nei. Jeg fant ut at jeg ikke kunne virre rundt i Minsk med mindreverdighetskomplekser og usikre framtidsutsikter. Nei, det var best at jeg ble igjen i trygge Norge, og i den byen jeg hadde feiret nyttår de 5 foregående årene. I ettertid har jeg kanskje angret litt på dette, men slik er livet og de valgene vi tar.

Ihvertfall, jeg hadde ingen forutsetninger for turen til Kiev og Ukraina. Vi hadde planer om å reise en tur inn til Tsjernobyl og at vi skulle være i Kiev i 8 dager. Slik sett var dette en tur med minimalt av planer og tidsskjema. Dette gjorde at vi kunne virkelig ta inn over oss byen og den kulturen Ukraina kunne gi oss. Elefanten i rommet var selvfølgelig at Kiev var episenteret for opptøyene i Ukraina, og i skrivende stund har denne uroen eskalert ytterligere.

Kiev

 Denne utsikten hadde vi fra inngangen på hotellet i Kiev. Foto: D.V.

Det første inntrykket jeg fikk av Ukraina var nettopp denne følelsen av grå omgivelser en gjerne forbinder med Øst-Europa. Det var vel bare en gang været var klart i Kiev, det kan jeg huske var på en søndag. Dette var tilfeldigvis den samme dagen som fabrikkene ikke var oppe og gikk. Noe annet jeg hang meg opp i, de første timene jeg var der, var det åpenbare kaoset som rådet i trafikkbildet. Men likevel var det ingen som brukte hornet på hverandre. Lite med gestikulering, slik en kan forbinde med Italia. Ting gikk ganske rolig for seg. Men selv om det var en 10 felts motorvei inn til Kiev, tok turen godt og vel en og en halv time. Hotellet holdt en god standard og lå i gaten Zhilyanskaya på nummer 118 vis-a-vis et utvinninganlegg som du kan se bildet av på høyre side. Jeg vil huske den konstante røyken som kom fra de pipene over gata.

Dette bildet viser hvordan Uavhengighetsplassen så ut før opprøret begynte. Foto: 

Thorsten1

En av stedene som har hatt stor betydning den siste tiden har vært Uavhengighetsplassen i Kiev, eller Maidan-plassen som den også går under. Mens vi var der fikk jeg en følelse av å være på en veldig stor festival-camp. De delte ut gratis Bortsj (rødbetsuppe) til demonstrantene og hele tiden skjedde det noe på scenen som var satt opp midt ute på plassen. Hele Uavhengighetsplassen var fylt med telt og demonstranter, og det hele kokte over på nyttårsaften. Ryktene ville ha det til at de hadde greid å samle over 200 000 mennesker der i et forsøk på å slå en rekord om hvor mange mennesker en kan samle i et bysentrum.

Dette bildet viser hvordan det var på denne plassen når vi var der. Foto: 
Thorsten1/D.V.

Alle inngangen til plassen var barrikadert med store provisoriske barrikader, slik at en hele tiden ble påminnet om at dette var virkelig, dette kunne når som helst eksplodere. Men likevel følte vi oss trygge. I ettertid kan vi si at vi var der under et intermezzo, et lite opphold i opprøret. Vi kom i kontakt med noen hyggelige ukrainere som sa at det var i hovedsak tre grupper som demonstrerte: de som var for mer kontakt med russerne, de som ønsket å gå inn i EU og de som ønsket å være uavhengige fra de foregående partene. Men de som en ser i nyhetsbildet er gjerne de som er for EU-samarbeid.

Tsjernobyl

Bak denne tåka kan en se den nye sarkofagen som skal dekke
over den gamle i løpet av de kommende årene. Foto: D.V.

På grunn av tåka kunne vi bare skimte konturene av den gamle
sarkofagen som snart skal bli dekket av den nye. Foto: D.V.

Tsjernobyl var egentlig en uvirkelig opplevelse. Det var, for eksempel, ikke farlig å bevege seg inn i dette området. Vi fikk beskjed om at en ble utsatt for mer stråling i en times flytur enn å være inne i Tsjernobyl-området. For meg var dette en veldig spesiell opplevelse å kunne gå inn i forlatte bygninger og bare se at ting ble forlatt i all hast. Innbyggerne i området fikk beskjed om at de skulle få lov til å komme tilbake, men historien har vist noe annet. I år er det 28 år siden ulykken skjedde, og i følge guiden vår var halveringstiden for utslippet innenfor 10-kilometersonen, en halv milliard år. En kan rett og slett aldri bo der permanent noe mer. Likevel er det høy aktivitet der inne. Det er et forskningsanlegg som er operativt der, i tillegg holder de på med å bygge en ny sarkofag som skal dekke over den gamle sarkofagen. Saken var den at reaktoren som eksploderte ble dekket over av et lokk av bly, vi sto vel omlag 100 meter fra denne reaktoren. Blylokket, eller sarkofagen, var beregnet til å vare i 30 år. Innen den tid mente ekspertene at en skulle ha greid å bygge en ny sarkofag som skulle dekke over den gamle. De regner å være ferdig med denne innen et år.

Selve Tsjernobyl-området er oppdelt i to soner, en 30-kilometersone og en 10-kilometersone. Som nevnt kan en ikke bo i 10 km. sonen, men en kan fint bo i 10 km. sonen. De har til og med et hotell hvor en kan ta seg inn og bo en uke av gangen om en ønsker det.

Det må ha vært et forferdelig syn som møtte de første brannmennene som kom til stedet etter at reaktor 4 eksploderte. De visste ikke hva de ble utsatt for, noen ble til og med utsatt for 10 000 ganger mer stråling enn hva menneskekroppen kan tåle. Disse sørgelige sjelene levde dessverre ikke lenge. De som overlevde denne prøvelsen og fikk satt sarkofagen på plass, fikk kun en hedersbevisning og hundre dollar i lanken.

En annen spesiell opplevelse var barnehagen, skolen og idrettshallen vi fikk lov til å gå inn i. Som med mange av de andre tingene der inne, var også disse plassene blitt tatt igjen av naturen. Det var også en fornøyelsespark som ikke hadde vært fornøyelig på aldri så lang tid.

Pariserhjul i en av byene i Tsjernobyl. Foto: D.V.

Svømmehallen i en av byene i Tsjernobyl. Foto: D.V.

Når vi skulle tilbake til Kiev måtte vi igjennom to sjekkpunkt, der måtte vi igjennom en port som skulle fortelle oss om vi var radioaktive eller ei. Det var vi ikke.

Der hvor trærne er bak statuen var en gang en lekeplass foran barnehagen.
Barnehagen en en så vidt skimte bak trærne. Foto: D.V.

Kiev, nyttårsaften 2013/2014

Uavhengighetsplassen i Kiev, Nyttårsaften 2013/2014. Foto: D.V.

Uavhengighetsplassen i Kiev, Nyttårsaften 2013/2014. Foto: D.V.

Fra dagboken jeg skrev datert 01.01.2014 står det skrevet. "I dag leser jeg i nyhetene fra Kyivpost.com om at det var 200000 som var møtt opp på uavhengighetsplassen. Jeg var med på festen der og opplevde at ca. 200000 ukrainere sang nasjonalsangen inn i det nye året. På Nrk.no kunne man lese om voldshandlinger og branner i Oslo og ellers i Norge. Dette setter ting i litt perspektiv." Jeg kom til å tenke på at vi befant oss i dette landet som vitne til endringer, men jeg synes også jeg ser endringer i Norge. Vi er blitt mer voldelige mot hverandre, vi er heller ikke så høflige som vi har vært tidligere mot hverandre. Hva har skjedd? Hvorfor er det sånn at  hver gang jeg befinner meg i Oslo ønsker jeg å reise vekk derfra igjen? Der hvor jeg bor, føler jeg meg mer og mer utrygg. Er det dette vi skal bli forbundet med i Grunnlovsjubileet 2014? Det paradoksale er at jeg følte meg mer trygg på Uavhengighetsplassen enn det jeg gjør ute på byen etter kl. 3 på natta. Jeg siterer igjen fra dagboken: " Det jeg leste i Kyivpost.com 'The two sides -- and the nation -- enter 2014 divided, with Yanukovych digging in and resisting calls for his resignation and early presidental and parlamentary elections this year, instead of waiting until 2015. Opposition political leaders plan to stage a series of national strikes after the holidays, which end on Jan. 13.' (Grytsenko, 1.1.2014). Jeg tror vi har mye spennende i vente, men jeg er glad vi reiser 4." I ettertid kan jeg fastslå at jeg ikke var i nærheten av hva slags ting som ville skje etter at vi reiste fra Kiev. Generalstreiken ble det ikke noe av, men med innføringen av de nye lovene mot oppsettelse av telt og lignende på offentlig plass (i prinsippet en lov mot opposisjon av staten) gjenoppsto opprøret som en fugl føniks.

Kiev, byen med kirkene, maten og folkene ispedd litt historie.

St. Sofia katedralen. Foto: D.V.

Det var mange ting jeg lot meg imponere over når jeg var i Kiev. En av disse tingene var den fantastiske kirkearkitekturen der. Store pastellfargede kirker med røtter tilbake til middelalderen ruvet over byen og jeg besøkte St. Sofia-katedralen. Innvendig var det mange freskoer og ikoner opp etter veggene og en ble bare lamslått av den fliden som var blitt lagt ned i disse tingene. I tillegg fikk jeg sett sarkofagen til Jaroslav den vise, Storfyrsten av Kievriket. Storfyrsten hadde nære bånd med Skandinavia, datteren hans var gift meg Harald Hardråde, skal vi tro Snorre, i tillegg skal Olav Haraldsson (den hellige) ha søkt tilflukt hos Jaroslav kort tid før slaget på Stiklestad i 1030. Det var med andre ord sterke bånd mellom Kiev og det norrøne Skandinavia.

Lipsky Osobnyak, Kiev. Foto: D.V.

Under min tid i Kiev ble jeg frelst på Bortsj, en tradisjonell rødbetsuppe. Jeg ble så frelst at jeg har besluttet å gjøre den til min nye signaturrett. Denne retten serverte de på nærmest alle stedene vi spiste, kanskje bortsett fra Lipsky Osobnyak, den dyreste restauranten i byen. Her hadde både Vladimir Putin og New York borgermesteren Rudolph Giulliani spist, ikke samtidig vel og merke. Servicen var ikke til å skryte av, men maten var fantastisk.

Vladimir Putin skåler og skåler igjen

Vi var også innom en tradisjonell restaurant og drakk det som vi kalte for hobbit-øl (vi fikk ølen i keramikk-krus, og i den sammenhengen var det veldig hobbit-faktor). Denne restauranten lå ved Andreevsky Uzviz, og kan anbefales på det sterkeste. Ingenting å utsette på det stedet, kanskje derfor vi var der så ofte. Restaurantens navn Руський Клуб "Культ Ра"* (oppdatering: kan direkte oversettes med Den rutenske klubben med kallenavnet Ra-kulten. Rutenerne er ifølge Wikipedia en betegnelse på ukrainere som bodde i i Øst-Galicia og Karpato-Ukraina. Resturanten kunne diske opp meg god mat tradisjonell mat, og man fikk et lite innblikk i den tradisjonelle kulturen i Ukraina. En av servitrisene der kunne litt norsk faktisk. I dag er det vel en av de minnene jeg husker best fra den turen, at vi var innom den resturanten.

Vi ble i Kiev i 8 dager og det var mye som var verdt å se der. Men, som med så mange andre turer ble det godt å komme seg hjem igjen. Det er noe med at man må få tid til å absorbere inntrykkene. Jeg angrer absolutt ikke på at vi tok denne turen! Er det ett sted man kan være sikker på at man ikke møter nordmenn, eller skandinavere, så er det i Kiev rundt nyttårstiden. (Vi møtte forresten en svenske i Tsjernobyl, men noen må man jo møte). Jeg kan anbefale Ukraina hvis du vil oppleve noe helt spesielt).

En helsikes svær statue over Museum of the Great Patriotic War

Etterhvert som kulturen kom under huden på meg, brydde jeg meg ikke om servitørene hadde dårlig service, jeg sammenlignet med den servicen jeg var vant med i Norge og fant ut at forskjellene ikke var så store likevel. I tillegg er det den genuine interessen folk har til deg som appellerer, altså mangel på interesse. Eller, rent bortsett fra da jeg var i Nasjonalmuseum for historie. Der ville de gamle damene som sto vakt at vi skulle innom alle rommene. Jeg greide å snike meg ut når jeg var kommet til tredje etasje (av 5). 

Et annet museum vi var innom var Museum of the Great Patriotic War. En ting er sikkert, museene der nede er ikke som museene i Norge. Dette museet var viet til kampen på Østfronten under Den andre verdenskrig. På plassen foran denne statuen hadde museet satt opp høyttalere som konstant spilte kormusikk av sovjetsanger. Det var et massivt område, og ved inngangen til dette området hadde de et hav av tankser, og amfibiebiler, samt noen fly og kamphelikoptre, til og med noen skip hadde de på utstilling. Absolutt et must for dere som er frelst på andre verdenskrigs historie, men det er en fordel om du kan ukrainsk. Da slipper du å lese i brosjyren som står ved inngangen til hvert rom. Selve bygningen var også interessant, den minnet meg om en bunkers og jeg hadde ikke forundret meg over om den kunne motstå rakettangrep.

Om jeg får lov til å være med vil neste nyttårsfeiring skje i Georgia, ideen kom etter at vi hadde drukket georgisk brandy kalt Sarajishvili. Ikke prima vare, men absolutt dugelig i de omgivelsene vi befant oss. 

Dette var, om vi ser bort fra Forordet, det første innlegget på denne bloggen.

En siste oppfordring: Ta en tur til Ukraina, du vil oppleve masse sært! 

*Dette blogginnlegget ble oppdatert 01.08.15 

Forordet

Den første posten for denne bloggen vil i korte trekk gi en avklaring om hva dere kan forvente av denne bloggen den kommende tiden.

Jeg er en mann som er nylig blitt ferdig med min utdannelse og som det er for veldig mange andre skal livet mitt potensielt starte nå. Denne bloggen skal gjengi de opplevelsene jeg har fra det forunderlige livet som jeg liker å betegne som "turen". Jeg er en fyr som er bosatt i Norge og som leser kan en ikke forvente at denne bloggen skal gjengi et liv i ruiner, eller at dette er en blogg som er et alternativ til nyheter eller andre opplysningskanaler. Jeg er så midt på treet en kan komme, slik jeg ser det, sett ut fra livsstandard. Men dette betyr ikke at det som blir skrevet her vil være noe kjedelige ting, ikke for meg ihvertfall.

I denne bloggen kan du forvente innlegg fra en som har mange interesser. Den store lidenskapen er likevel historie, men det betyr ikke at jeg bare skal legge inn ting om historie. Men flere innlegg vil forholde seg til historie på en eller annen måte. Andre innlegg vil dreie seg om mer personlige ting. Denne bloggen vil også filosofere over store og små spørsmål knyttet til livet, sett ut fra ett mannsperspektiv i et av verdens rikeste land. Min blogg, med andre ord, skal gi et innblikk i mitt liv. Dette livet er som alle andres, en personlig filmrull hvor vi alle spiller hovedrollen.

Bloggen vil forbli anonym helt til jeg finner det ønskelig å gjøre noe med det.

Ellers ønsker jeg god lesning.